Så går det år med rustning og sverd;
Kjempen for konge og land;
Fra slagmark til slagmark på krigerferd,
Levner byer og gårder I brann
Han lever på trass, blant håp og minner,
Men som årene går og de langsomt svinner,
Blir kjemping alt han kan

Han står med menn på en tåkete ås
Når solen gryr til dag
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
Forsvunnet, er hat og nag
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
Når på åsen mot dem står fienden,
Og hornene kaller til slag

De er fillete, slitne, der de rider
Med sverd som er svarte av blod;
Forrevne rustninger fra forgagne strider
Over tåkete, myrete mo
De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær;
Fem år har de båret sin konges klær;
Men det de har tapt, er tro

Lettelse er det for såvidt I dem,
For dette er siste strid;
Seirer de kan de derpå vende hjem,
Til lykkelig stille liv
Det glimter isverd, I økser og skjold
Når de rider det siste slaget I vold,
Uten nåde, uten grid

Blodet spruter når sverd treffer kjød;
Menn faller med banesår
Marken fylles av pinsel og død
Under solen av gryende vår
På slettene render blodet I flom,
Og blodlukt stiger fra likene derom
Rundt de som fremdeles står

Han kjemper I villskap og slåss som besatt;
Det glimter I blodig metall
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
Og hans tenken er tom og kald
Rundt ham brøler lyden av slag;
Det klinger I sverd under lyset av dag,
Som selv dør ved solefall