En sigende tеke
hang i slшrete strimler
langs bergveggens kam
Et шde frostrike lе
for mine bare fшtter
spir av is, is av livets kilde

Langt borte, bakom fjerne skrik
langt borte, som fra en gammel drшm
hvisker en sorgelig stemme
grеter en forlatt stillhet

Alle porter bak ham stenges
alt er frossent og dшdt
Skodda siger over land
inn fra шde hav

Mшrke omriss tеrner seg opp
skjult i tеkedisen
(kulde, ingen sang)
Det dunkle slottet Moria
ruver drott mot himmelen
(frost, kan ei fryse)

Jeg lшfter hendene
opp mot blanke spir
шynene trшtner, jeg siger pе kne
kulden, min sjel den frir

Vest, over breen
Det siste solgull pе norske fjell
synker i dyp en grav
Ser det siste lyset
forsvinne ned i isriket
Fullmеnen stiger over meg
stridende inn i herredшmmet
til den dшende sol
som blir blekere og blekere

Den store lampe slukkes sе stilt
natten fшlger pе kveld
Dysterhetens rike venter der
i mшrkskodda, over et gjel

"Dauden kjem"