Da høsten for og vinter' n kom snetung og stri
Da holdt du ut og lengta mot ei beire ti'
Og våren va det du va glad I men ser kor feil du har tatt
For du har aldri savna han når han har dradd

Det e'ke våren du elska mest, men løftan som han gjer
Om lyset fra ei sommersol som aldri ska gå ner

Og hvitveislykka som du fikk, nu e den glemt
Kver hestehov som tvang sæ frem, har sommer'n gjemt
Og seiran våren har vunne, blir sommerdagens sang
Kem har vel tid førr den som søng «det va engang»