S tetnet tken til sist
S vandrer vi endelig til Ddheimsgard
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild
Jaget av lyset inn I tusener av mrke r
har drenskap av menneskers lavml havnet
Forst s grt vi, men s drakk vi,
og frydes n over smerten de m lide
Hvorhen, s fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei
For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt
Senket himmelens motbydelige glans
Og s vent hjem til det ulme, mrke dyp
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tke
Styrket av den belge sol,
og dden over de som provde felle oss
En frtsende stank av rttent blod,
av himmelens styrtede sonner
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres dd